Norge har fått en papirløs underklasse av mennesker som har levd her i inntil 17 år uten rettigheter, og ofte i stor nød. Mens mange andre europeiske land har gjennomført amnestier eller etablert faste ordninger for å løfte papirløse ut av nød og utnyttelse, har Norge en av de strengeste politikkene overfor papirløse.

Den 31. august 2010 ble det lansert en bred kampanje for å sette fokus på situasjonen og rettighetene til papirløse i Norge. Følg med på denne siden for informasjon og oppdateringer.

Kampanjens krav:

Organisasjonene kan ikke godta en varig papirløs underklasse i Norge bestående av mennesker som lever på ubestemt tid tilnærmet uten rettigheter. Spesielt alvorlig er det at denne situasjonen rammer barn. Selv om norske myndigheter har forpliktet seg til å prioritere barns beste, og selv om det er tatt inn i lovverket at barns tilknytning til Norge (eksempelvis gjennom barnehage, skole og sosialt nettverk) skal tillegges særlig vekt, ser vi at utlendingsmyndighetenes fortolkning fører til at flertallet av sakene avgjøres i barns disfavør.

Vi ber derfor Regjeringen om å utarbeide bestemmelser som tydeliggjør at barns beste har forrang foran innvandringspolitiske hensyn, og at barn som har levd i Norge i lang tid (eksempelvis fire år regnet fra ankomst) skal gis oppholdstillatelse sammen med medfølgende familie.

Vi ber også Regjeringen om å utarbeide en bestemmelse som sikrer at det blir en grense for hvor mange år mennesker i Norge kan være ulovlige, uansett alder, i samsvar med UDIs forslag fra 2003.

I gårsdagens hovedstyremøte i KS hadde vi en spennende diskusjon om temaet foreldrepermisjon, med et noe annet utgangspunkt enn ellers: hensynet til arbeidskrafts- og kompetansebehovet i kommunal sektor.

Og hovedstyrets konklusjon var krystallklar:

"KS mener det er viktig å legge til rette for en likere deling av foreldrepermisjonen mellom kvinner og menn av hensyn til arbeidskrafts- og kompetansebehovet i kommunal sektor  

-  KS mener det må være et mål at mor og far deler på foreldrepermisjonen for å hindre lange fravær/permisjoner, for å sikre kontinuitet i kompetanse- og arbeidskraftsbeholdningen i sektoren
-  KS mener det er rimelig at fravær knyttet til foreldre- og omsorgspermisjoner fordeles likere mellom ulike sektorer, slik at arbeidsgivere i kommunal sektor får en mindre belastning knyttet til slikt fravær
-  KS vil være pådriver for at arbeidsgivere motiverer og oppfordrer sine ansatte til å dele mer på foreldrepermisjonen
-  KS viser til synspunkter fra behandlingen av Likelønnskommisjonens utredning om heving av taket på 6G og selvstendige rettigheter for far som forutsetninger for en likere deling."

På spørsmålet om det kan være nødvendig å lovfeste at en større del av foreldrepermisjonen forbeholdes far, delte styret seg. 7 av hovedstyremedlemmene (Arbeiderp, SV, Kr.F og bedriftsrepresentanten) stemte for for dette, mens hovedstyrets 7 medlemmer fra Høyre, Fr. P, Senterpartiet og Venstre stemte i mot.

Protestene mot Israels okkupasjon og brutale framferd mot palestinerne vokser over hele verden. Det konkrete arbeidet vanlige folk og små organisasjoner kan gjøre utenom almenne henvendelser til politikerne er å aktivisere seg i Boikott-arbeidet.

Det er etter hvert etablert lokale Boikott Israel grupper under Palkom regi i mange større byer i Norge. I Oslo har aktivistene hittil i stor grad smeltet inn i Palkoms sentrale Boikott-utvalg, og vi trenger å få styrket den lokale aktiviteten og organiseringa.

Oslostyret i Oslo Palkom har til enhver tid mye å gjøre med org.arbeid, rekruttering, holde åpne møter, arrangere demoer, holde studiesirkler, svare på henvendelser, stille i ulike sammenhenger i og utenfor Palkom-regi. For å holde trøkk og engasjement oppe trengs en egen organisert Boikott-gruppe i Oslo. Det er svært viktig at gruppa makter å organisere egen aktivitet og er et tilbud til medlemmer av Palkom og andre som ønsker et aktivist-tilbud i kampen for et fritt Palestina. Gruppa kan gjerne samarbeide med Blitz, SU og RU som har et likt syn på ihvertfall forbrukerboikott.

For å få etablert denne gruppa, blir det avholdt et møte på Palestinahuset i 4 etasje, Grønland 12 tirsdag 31. august kl. 1900

Der stiller ledelsen i Oslo-styret, fra det sentrale Boikott-utvalget og andre som ønsker å være aktive i Boikott-arbeidet. Arbeidet i gruppa vil ganske sikkert ta utgangspunkt i forbrukerboikott, særlig med innretting på de store matvarekjedene.

Kjære bloggen. Jeg har skjønt noe viktig.
Du er ikke et overskuddsprosjekt. Du er et underskuddsprosjekt.

Ta i går. Da trommehinnen sprakk, feberen svevde til nye høyder og jeg gikk meg bort på vei til butikken, da blogget jeg, da. Dere fikk et par innlegg, og de seks andre lagret jeg i arkivet til senere bruk.

Boka? Nei, den la seg ned og spilte død. Notatboka? Mjo, mja, jeg fikk presset ut et lite emodikt til slutt, men var for distrahert av smerten i øre til å holde på for lenge. Romanen? Holdt ut i to sider.

Men du? Åh, du skriver deg selv. Du et tankskip i en storm, og uansett hvor kjipt jeg har det, har jeg overskudd til deg. Faktisk er du enklere å skrive jo verre jeg har det. Du er vant til dårlig vær, du bloggen.

Jeg begynte å blogge 13. november, 2006. 13. desember, 2006 hadde jeg min første innleggelse på psykiatrisk. Jeg la deg ikke ned, jeg holdt meg fast i deg hele veien, skrev blogginnlegg gjennom måneder av insomnia og uproduktivt hælvete.

Det siste halvannet året har jeg hatt det bedre og bedre. Bedre enn jeg har hatt det noensinne. Ikke ekstatisk bra, men avbalansert og rolig bra. Jeg har puttet bloggingen i kalenderen, skrevet opp ideer til innlegg og skrevet bloggen som en del av de andre skribentjobbene mine.

Og det har gått litt trått. Bloggen har ikke skrevet seg av seg selv, jeg har latt det gå lenger mellom hvert innlegg enn jeg har gjort noensinne.

Men nå: Med høy feber, halsvondt og en hjerne av grøt, da tyter blogginnleggene ut.

«Hvis ... ’en annen verden er mulig’ så hvorfor ikke også si ’en annen kommunisme er mulig’? De nåværende omstendigheter i den kapitalistiske utviklinga krever noe slikt, hvis en grunnleggende endring skal oppnås.»1 Slik avslutter den kjente professoren og marxisten David Harvey artikkelen Organizing for the Anti-Capitalist Transition, skrevet i desember 2009. Det fikk meg til å tenke på behovet for klarere visjoner om samfunnet fra de som står på arbeiderklassens side i klassekampen. Det er mange som ser at det er behov for en endring, i en tid med finanskrise, matvarekrise, klimakrise osv. Men alternativene til kapitalismen har foreløpig liten oppslutning. Økologisme, islamisme, populisme, keynesianisme er alternativene som i dag vinner oppslutning. Alternativer som ikke bryter med kapitalismen, men vil ha en annen form for snillere kapitalisme. Politiske alternativer som bare utfordrer konsekvensene av kapitalismen, men ikke kjernen i den kapitalistiske produksjonen. Sosialistiske og kommunistiske alternativer har i dag relativt liten oppslutning, og det er lite som tyder på at disse ideene vil få en eksplosiv vekst i vår nære framtid.

Samtidig har hver krise i kapitalismen påført verdens arbeiderklasse tøffe tider og store plager. Dagens økonomiske krise er ikke annerledes. På samme tid er kriser også en tid da underordninga av arbeiderklassen må reorganiseres, og nytt rom for motstand kan åpnes. Den økonomiske krisa har også brukt det offentliges ressurser og har dermed brutt sine egne frimarkedsregler, som åpner for en debatt om alternativ bruk av samfunnets ressurser. Systemkriser er derfor øyeblikk av stor fare, men også store muligheter for verdens arbeiderklasse.