Nylig hadde jeg et møte med Venezuelas nye ambassadør til Norge, og fikk mulighet til å diskutere mye rundt situasjonen i landet, utviklingen av velferdstjenester i landet, økonomien – hvordan de har taklet den økonomiske krisa osv.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har gledet meg over utviklingen i Latin-Amerika de siste ti årene. Mange latinamerikanske land har fått nye radikale regjeringer som har løsrevet seg fra avhengigheten av og overherredømmet til mektige økonomiske og politiske interesser med rot i en viss mektig nabo i nord, og de har fått til økonomisk vekst, fjernet analfabetisme, minket fattigdom, fått bedre helsetilbud etc. Hugo Chavez var som kjent den som startet dette da han vant presidentvalget for første gang i 1998.
Nå opererer jeg heldigvis ikke med fyrtårn, og ser verken på Venezuela som noe perfekt, eller på Chavez regjering som noen modell, og har ingen problemer med å se at landet også har problemer på en del områder.
Diskusjonen var interessant og nyansert og tok opp både utfordringer og ting som var oppnådd, men det som slår en når man sammenligner en slik samtale og ser på litt tørre tall om situasjonen i Venezuela, er det sprikende gapet mellom det bildet man da får, og det bildet man får av Chavez og Venezuela ved å følge vanlig norsk dagspresse.
Det begynner å bli noen år siden jeg for første gang leste at sentrale aktører i USAs etteretning åpent erklærte at "nå starter propagandakrigen mot Venezuela". Og den lot ikke vente på seg. Sitater tatt ut av kontekst, merkelig vridde perspektiver, og ren løgn flommer ut til vestlige media om Venezuela og Chavez i oppsiktsvekkende store mengder. Tydelig bias er det også i forhold til hva det skrives om, og hva det ikke skrives om. Alle husker de hauger av artikler som ble skrevet da Venezuela fjernet begrensningen på antall ganger kandidater kan stille til valg. Hvor mange husker artiklene som ble skrevet da Colombias ekstremt høyreorienterte president Alvaro Uribe gjorde det samme? Eller hva med New Yorks borgermester Michael Bloomberg?
Når Perus president stengte en TV-kanal, hører vi likeledes ingenting (han er fra høyresida). Når Venezuela tar fra RCTV konsesjonen basert på konsesjonsregler som kommer fra før Chavez tok over presidentembedet, da blir det ramaskrik, selv om dette jevnlig skjer med radiokanaler i Norge. Det urimelige ville være om en privat aktør skulle ha evig rett på et knapphetsgode som en plass i et offentlig kabelnett uansett om den oppfyller konsesjonsbetingelsene eller ikke.
Det finnes mange eksempler på denne "journalismen". Nå sist i Aftenposten hvor Bodil Fuhr ukritisk videreformidler påstander fra Jackson Diehl i The Washington Post. (Diehl er forøvrig en kjent motstander av Chavez, og knapt noen nøytral kommentator i denne sammenhengen).
Artikkelen starter med at "Landet er i dyp økonomisk krise, og trass i at oljeprisene tar seg opp igjen, kan det bli enda verre i Venezuela, mens resten av regionen opplever en forbedring."
Jasså? Dersom man kikker på denne grundige rapporten fra i fjor om Venezuelas økonomi over Chavez 10-årsperiode ved makta, ser situasjonen ganske annerledes ut.
Videre: "Foran øynene på hele Latin-Amerika leder USA en massiv hjelpeoperasjon i Haiti, der noen av de jordskjelvrammede formelig jubler ved synet av amerikanske soldater."
Her får man et bilde av at USA er en positiv kraft i regionen som de fattige nyter godt av, mens Venezuela er i ei økonomisk bakevje og ikke gjør noe annet enn å klage over USA. Fakta er at Venezuela etter katastrofen har ettergitt hele Haitis gjeld til landet på 300 millioner US-dollar, og ALBA-samarbeidet hvor Venezuela deltar aktivt har hjulpet Haiti med landbruk, matdistribusjon og sykehus fra lenge før jordskjelvet, og har selvsagt økt innsatsen betraktelig nå etterpå.
Videre fortsetter artikkelen:
"På hjemmebane nådde en langvarig mediestorm full styrke mandag, da to studenter ble drept i massedemonstrasjoner som følge av at TV-kanalen RTCV måtte stenge fordi den ikke ville overføre Chávez’ eget TV-program."
- Her utelater man at studentene som ble drept var Chavez-supportere som ble drept av opposisjonen mot Chavez. Videre later man som at RCTV skulle tvinges til å kringkaste Chavez TV-program (Mange har sikkert hørt om "Alo Presidente"). Det det handler om er en plikt til å kringkaste viktige beskjeder fra det offentlige en sjelden gang. Lignende regler finnes i mange land, bl.a. også USA. Vi ser altså at informasjonen gjennomgående blir vridd, og ensidig presentert.
Også her ser vi at propagandaen om å kunne gjenvelges slår igjennom og artikkelen ender med å minne om at Chavez "forandret grunnloven så han kan gjenvelges på ubestemt tid."
Dette er en merkelig måte å uttrykke seg på. "På ubestemt tid" høres ut som at han kan velges til livstidsdiktator, men han må selvsagt, akkurat som Jens Stoltenberg (som som statsminister har den reelt sett høyeste posisjonen i Norge) naturligvis gjenvelges med jevne mellomrom, og han blir sittende bare så lenge flertallet av Venezuelas velgere ønsker det. (Norges formelle statsoverhode, kongen, er som kjent ikke valgt i det hele tatt).
Venezuelanalysis kommenterer også den opprinnelige Washington Post-artikkelen:
http://www.venezuelanalysis.com/analysis/5108
Nå har vi kikket på noen vanlige propagandastrategier: Bevisst vridde formuleringer, strategiske utelatelser og halvsannheter, men det finnes også rene løgner.
Mange har kanskje fått med seg den siste av en lang rekke medieoppslag i kategorien "Hugo Chavez sier rare ting": Chavez gir USA skylden for katastrofen i Haiti (kombinert med en konspirasjonsteori rundt våpen som skaper jordskjelv som virker tatt ut av Mel Gibson-filmen "Conspiracy Theory"). Monthly Review avslører at "nyheten" har spredd seg fra en spansk avis som ukritisk har hentet det ut fra et Venezuelansk nettforum. Det er selvsagt bare tull, men det er tydelig at dersom det kommer noe negativt om Chavez gjelder det gamle ordtaket "never check a good story" omskrevet til "never check a story that is neagative to Chavez".
Det er klart at denne vanvittige propagandakampanjen har en effekt, særlig i den delen av verden som ikke er spansktalende og som må basere seg på engelske kilder. Ensidige propagandaartikler blir plantet i de internasjonale nyhetsbyråene, og spres over hele verden, og det finnes få enkle kilder til motinformasjon. Heldigvis ser det nå ut som situasjonen kan bedre seg litt. Det er nå startet en ny engesksprklig Venezuelansk avis, som forhåpentligvis kan bidra til et bredere kildetilfang om landet for norske journalister. Last ned siste nummer her: http://centrodealerta.org/documentos_desclasificados/correo_del_orinoco_...
Her har jeg også noen flere noen tips til norske journalister som har lyst til å drive journalistikk, og ikke bare drive klipp-oversett-og-lim.
Når du hører merkelige nyheter fra Venezuela. Sjekk disse sidene for se om det ikke finnes et annet perspektiv også:
http://www.venezuelanalysis.com/
http://www.narconews.com/
http://www.chavezcode.com/ (Eva Goliger er en av folkene bak den nye avisa)
TIL SIST: Kjekke unge menn i konstruktiv Venezuela-dialog.
