Den 23. august gjennomførte politiet og Arbeidstilsynet razzia mot RenoNorden AS. I Oslo og 90 andre kommuner har RenoNorden vunnet kontrakter på konkurranseutsatt søppeltømming. Nå anklages RenoNorden for grov og kanskje ulovlig utnyttelse av østeuropeiske arbeidere.

På Renovasjonsetatens Fagforening sine facebook sider kan vi lese at de har erfart at ansatte blir sendt ut av landet hvis de fagorganiserer seg, skader seg eller blir syke. At mange av arbeiderne ikke har fått nødvendige kurs eller opplæring.

RenoNorden tømmer avfallet til rundt 1,7 millioner nordmenn. De hadde en omsetning på 380 millioner i 2009. Og i løpet av ti år er det private overskuddet fra søppelkjøringen oppe i 232 millioner. Inntektene kommer fra våre skattepenger.

Gjennom Argentum (et statlig investeringsselskap) har staten investert over 700 millioner i Reno Norden. Her må næringsminister Giske ta ansvar å rydde opp i sine investeringer. Oslo og andre kommuner må nå se at konkurranseutsettinga fører til sosial dumping, og ta ansvar for at søpla vår blir henta på en ren måte.

Innlegget har stått på trykk i Klassekampen lørdag 4. september med overskriften Konkurranseutsatt søppel

I siste møte i KS sitt hovedstyre diskuterte vi spørsmålet om det statlige inntekstssystemet for kiommunene aktivt bør motivere kommuner til å slå seg sammen. Hovedstyrets vedtak ble en oppfordring til Statewn om å gi stimuleringstilskudd - utenfor inntektssystemet:

"Inntektssystemet permanente elementer bør verken belønne eller straffe kommunenes valg om å søke kommunesammenslåing. Dersom kommuner aktivt ønsker å slå seg sammen, bør det gis midlertidig stimuleringstilskott utenfor inntektssystemet, som nedtrappes over tid. Tilskottet skal bidra til å stimulere og lette omstillingsprosessene som kommuner som slår seg sammen vil måtte gjennomføre for å få den tilsiktede effekten av sammenslåingen. Rammen for et slikt tilskott må ikke påvirke den samlede økonomiske rammen for kommunesektoren."

Et stykke på vei, og jeg tror Staten bør være en aktiv aktør for å bidra til kommunesammenslåinger.

Les administrasjonens utredning (Word)

Kan kraftige sanksjoner lære avhengige pasienter at det ikke lønner seg å innta rusmidler? Jeg vil hevde at denne tankegangen har likhetstrekk med troen på at fotoboksen i Vålerengatunnelen lærer Oslofolk å sette ned farten. Som kjent er det svært vanlig å sette opp farten igjen like etter at fotoboksen er passert, skriver Lars Jørgen Berglund, avdelingsleder og psykologispesialist  ved Senter for rus og avhengighetsbehandling, Oslo universitetssykehus HF.

Mens jeg nøt ferie på ei gresk øy, og ikke fulgte opp mailer så raskt som ellers i året (ja da, utrolig nok er det også slike perioder) sendte VG-journalist Mona Grivi Norman meg en mail, hvor hun i løpet av samme kveld bl.a. ønsket mitt syn på at "regelverket i dag er slik at statsråder og politikere har adgang til å beholde gaver de får i tjenesten (må skattes av), mens statsansatte ikke har den samme muligheten – hvis de av høflighetsgrunner tar imot gaver, må de overleveres til arbeidsgiver." Jeg rakk ikke å følge opp VGs 7 spørsmål (se under), men svaret ville ha blitt krystallklart: Politikere skal følge samme regler som alle øvrige offentlig ansatte. Og jeg vil si at det er spesielt viktig at det aldri skal kunne oppstå noen tvil om at øverste politiske beslutningstakeres uavhengighet.

Saken får meg til å se på hvordan situasjonen er i Oslo kommune. Oslos regler er: "Folkevalgte i Oslo kommune må for seg selv eller for andre ikke motta gaver, provisjoner, tjenester eller andre ytelser, som kan være egnet til eller av giveren ment å påvirke handlinger, saksforberedelse eller vedtak. Dette gjelder også gunstige betingelser knyttet til reiser og opphold." Og så heter det at "Gaver inkludert reiser til en verdi av kr. 2 000 eller mer, når ytelsen har tilknytning til den enkeltes verv i Oslo kommune. Giverens navn og tidspunkt for gaven oppgis" i dette registeret. Som du vil se: ikke en eneste Oslopolitiker har ført gavemottak inn i registeret. 

Mange norske familier lever fortsatt under fattigdomsgrensen. Nesten ingen har klatret på inntektsstigen siden tusenårsskiftet. Familier med lav inntekt har fått noe bedre økonomi i perioden 2000-2007, men mange må fortsatt regnes som fattige. Avstanden til den øvrige befolkningen er ikke blitt mindre, viser et stort forskningsprosjekt om barns levekår.

Fattigdomsbekjempelse må etter min oppfatning være den oppgaven som må ha aller høyest prioritet på den politiske agendaen. Her står oppgavene i kø.

Les mer om rapporten
Les sammendrag av rapporten
Les selve NOVA-rapporten